OL

Og da var OL over oss, igjen. Jeg er ingen sportsfan, men når det kommer til vinterOL får jeg en spesiell følelse av nostalgi og glede.
Det kan ha noe med at jeg har vokst opp med en far som er veldig glad i å se på vintersport, og at Norge har det med å legge vinterferien til skolebarna til OLukene. Yndlingene er skiskyting og langrenn.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er patriot og at hjertet banker lit fortere om vi tar gull. Likevel heier jeg på en del andre land.
Jeg heier selvsagt på årets vertsnasjon, Canada. Jeg føler en viss tilhørighet med dette landet. Mormor er født og oppvokst her, og helt fra jeg var liten har jeg fått innprentet at jeg er av Canadisk avstamning. Jeg har også bodd der for en tid og besøkt landet ved flere anledninger. Når vi er inne på avstamning, så fikk jeg ofte høre i samme setning at jeg har Ukrainsk blod i årene. Min mormors besteforeldre innvandret til Canada i jakten på et bedre liv. Jeg vet ikke om de fikk det.

Så må jeg jo også holde med Canadas naboland; USA.
Selv om jeg ikke nødvendigvis føler noen tilhørighet til landet, så bor min kjære tante utenfor Chicago sammen med mann og barn, og jeg gleder meg på deres vegne hver gang USA tar medalje:)
Og til slutt, mitt hjertebarn, Japan. Mye av mitt liv sirkler rundt dette landet. Tegneseriene jeg leser, filmer jeg ser på og språket jeg studerer kommer her ifra. Det er et fantastisk samfunn med sine motsetninger og særegenheter.
Mange har vel nå lyst til å påpeke deres kvinnesyn, strenge disiplin og harde skolegang som ofte fører til selvmord bland unge, såvel som gamle, men alle land har sitt å stri med, og selv om det går sakte, så går det fremover.

Jeg kunne nok skrevet mer enn en post om problemene Japan står ovenfor, men det får bli en annen gang. I dag får det holde med at jeg sier lykke til til alle utøverne som er med i lekene, og så får alle de som ser på kose seg de neste to ukene.