Det kan virke som om elendigheten aldri skal ta slutt. Siden fredag har jeg gått mellom sjokk, gråt og total nummenhet. Det er vanskelig å ta inn over seg hva som skjer i Japan, og når det faktisk synker inn er det så forferdelig at man ønsker at man ikke hadde forstått det.
Jeg er utrolig lei meg på japanernes vegne, men (og dette har jeg utrolig dårlig samvittighet for) jeg er også veldig lei meg på egne vegne. Det var nemlig meningen at studieturen min skulle gå til Japan, om 2 uker i dag. Vi hadde forberedt oss på den turen i 4 måneder og personlig har jeg investert utrolig mye tid og krefter på dette. Nå blir det ingenting av.
Jeg kan selvsagt ta en tur til Japan en annen gang, når ting har roet seg og gjenoppbygningen har begynt. Men det er ikke bare turen i seg selv jeg mister, men også muligheten til å treffe en del venner jeg ikke har sett på over et år. Og nå som landet er i kaos har jeg plutselig en enda større trang til å dra, fordi jeg vil forvisse meg om at alle jeg kjenner har det bra. Det holder liksom ikke med en mail når ting som dette skjer.
I går ble det bestemt at vi skal ta turen til Thailand istedenfor. Jeg vet det blir bra, men må nok venne meg litt til tanken...
