Besøk

Mamma og Stine kom til Japan dagen før nyttårsaften og skulle være der i 10 dager.

Jeg hadde gledet meg lenge og planlagt en hel del. Jeg vet av erfaring at det er så mye å gjøre å se i Japan, så hvis man ikke planlegger en del får man faktisk ikke gjort noe.

De ankom Narita tidlig på dagen og for at de ikke skulle gå rett i seng, tok jeg dem med til Tokyo Tower.

Men først måtte vi til hostellet, og det viste seg å være vanskeligere å finne enn det jeg hadde trodd.

Et par dager før hadde jeg fulgt Guro inn til Tokyo, fordi siste delen av oppholdet hennes skulle hun bo på hotell i Asakusa; den gamle bydelen i Tokyo hvor det er en del fine templer.

Vi skulle bo i samme område, så jeg brukte muligheten til å finne hostellet vårt, slik at vi ikke trengte å lete dagen mamma og Stine skulle ankomme.

Men da vi kom til hostellet jeg fant et par dager før viste det seg at jeg hadde funnet feil>_<

Det var en hostellkjede, og det riktige lå en 10 minutters gange fra det første. Det er kanskje ikke så langt, men med kofforter og slitne mennesker er det uendelig.

Detter er en nyttårsdekorasjon som veldig mange butikker hadde utenfor dørene sine.

Noen som ser noe galt med engelsken her?XD

Vi kom ikke frem før det var mørk, og det er jeg litt glad for, fordi tårnet er utrolig pent når det er opplyst.

Både jeg og mamma har skikkelig høydeskrekk, så vi bestemte oss for ikke å ta heisen opp, men konsentrere oss om de tingene som var senteret som var bygget under det.

Først fikk vi i oss litt mat; McDonald's, for det er ikke noe vits i å prøve å eksperimentere noe når man har reist i et døgn og man bare har lyst til å stupe.

Etter mat gikk vi til noe som ble kalt Trick Art Gallery som var en slags labyrint med oppgaver som skulle løses. Det viste seg å være for barn og kun på japansk. Men vi ville prøve oss for det. Det kunne jo hende at jeg forstod noe. Eller ikke:P

Etter å ha feilet et par ganger ble vi vist rundt av en av de som jobbet der:P Og jeg tror hun hadde det like gøy som oss. Det ble mye feiling, stotring på engelsk og japansk og mye latter.  

Deretter gikk turen til det lille voksmuseumet de har der. 

Først måtte vi gjennom en liten gang dekket av disse speilene.

Her snakker vi hengepupperXD 

Da klokka nærmet seg syv tok vi turen tilbake til hostellet.

Bensinstasjon vi så på veien. Jeg liker hvordan de tenker plassbesparing.

Grunnen til at det står så mange av arbeiderne å henger der er fordi de venter på kunder. 

Når en kommer skal de vinke bilen inn, fylle bensin ta i mot betaling og vinke bilen ut av plassen. Kunden går aldri ut av bilen sin:P

Bilde tatt fra broa vi måtte krysse for å komme til hostellet. Den rare bygningen er laget av Asahi, et av de store ølmerkene i Japan.

OL

Og da var OL over oss, igjen. Jeg er ingen sportsfan, men når det kommer til vinterOL får jeg en spesiell følelse av nostalgi og glede.
Det kan ha noe med at jeg har vokst opp med en far som er veldig glad i å se på vintersport, og at Norge har det med å legge vinterferien til skolebarna til OLukene. Yndlingene er skiskyting og langrenn.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er patriot og at hjertet banker lit fortere om vi tar gull. Likevel heier jeg på en del andre land.
Jeg heier selvsagt på årets vertsnasjon, Canada. Jeg føler en viss tilhørighet med dette landet. Mormor er født og oppvokst her, og helt fra jeg var liten har jeg fått innprentet at jeg er av Canadisk avstamning. Jeg har også bodd der for en tid og besøkt landet ved flere anledninger. Når vi er inne på avstamning, så fikk jeg ofte høre i samme setning at jeg har Ukrainsk blod i årene. Min mormors besteforeldre innvandret til Canada i jakten på et bedre liv. Jeg vet ikke om de fikk det.

Så må jeg jo også holde med Canadas naboland; USA.
Selv om jeg ikke nødvendigvis føler noen tilhørighet til landet, så bor min kjære tante utenfor Chicago sammen med mann og barn, og jeg gleder meg på deres vegne hver gang USA tar medalje:)
Og til slutt, mitt hjertebarn, Japan. Mye av mitt liv sirkler rundt dette landet. Tegneseriene jeg leser, filmer jeg ser på og språket jeg studerer kommer her ifra. Det er et fantastisk samfunn med sine motsetninger og særegenheter.
Mange har vel nå lyst til å påpeke deres kvinnesyn, strenge disiplin og harde skolegang som ofte fører til selvmord bland unge, såvel som gamle, men alle land har sitt å stri med, og selv om det går sakte, så går det fremover.

Jeg kunne nok skrevet mer enn en post om problemene Japan står ovenfor, men det får bli en annen gang. I dag får det holde med at jeg sier lykke til til alle utøverne som er med i lekene, og så får alle de som ser på kose seg de neste to ukene.

Hva skjedde?

Hvordan ble jeg en del av facebook, eller fjesboka, som det så ofte kalles i dette landet. (Petter vil vel påstå at det er en skam å kalle det ved noe annet...)

Jeg har lenge ikke villet være en del av dette, for jeg har følt at jeg rett og slett ikke trenger det, men så ble jeg oppringt av Anna, som jeg ble kjent med på folkehøgskolen i dag. Hun ville fortelle meg at Alexander McQueen døde i dag. For de som ikke vet hvem han er (i likhet med meg>.<) så er han en designer fra Storbritania.

Man kan lese mer her: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6989665

Det var utrolig koselig å snakke med Anna igjen, selv om det var om noe så tragisk som at noen har tatt livet av seg. Og det fikk meg til å få lyst til å få kontakt med folk fra folkehøgskolen igjen. Så da ble det facebook på meg:P

I tillegg har jeg og Cecilie startet blogg sammen. Fordi vi har startet godteripakt. Julie er forsåvidt med på pakten, men hun er ikke noe glad i å blogge, så hun holder seg unna den biten.
 Så for de av dere som har lyst til å lese om at vi torturerer oss selv kan lese her:

http://selvtortur.blogspot.com/

Da er jeg endelig tilbake i Norge og føler meg endelig utvilt.
Første time på universitetet var i går. Det var god å se igjen folk. Og sitte i kantina og snakke og spise den ikke alltid så gode matenXD

 

Her er et bilde av hagen min. Vi dro fra 10 plussgrader og landet i minus 20. Det er 30 grader forskjell det! Nå er det heldigvis ikke mindre enn minus 3.

Mentorene mine, Saharu og Hikari hadde kommet til Tokyo på søndag for å tilbringe den siste dagen min i Japan med meg og de fulgte meg til flyplassen dagen etter.:)

Vi leide oss inn på et hotell i Narita som er byen som ligger nærmest flyplassen, og som den også har fått sitt navn fra. Det viste seg at det var lønnsomt, for vi fikk gratis buss fra hotellet til flyplassen.

 

Togane, hvor jeg bodde sammen med Cat i en og en halv måned finner dere nederst til høyre. 

Tokyo ligger til venstre og Narita er oppe til høyre markert med en A. Som man ser er det ikke så langt til flyplassen derifra, og det var digg.

Vi var der kvart på 9, og siden flyet ikke skulle gå før halv 11 trodde vi at det skulle være god nok tid til å skjekke inn. Det skulle det vise seg å ikke være...

Cat ble kjørt av en mann fra skolen sammen med to andre i klassen vår. Planen var at de skulle være på flyplassen klokken ni. Men siden noen i klassen vår er innkompetente nok til å ikke klare å kjøpe sine egne søpleposer, slik at skolemannen må gå å gjøre det for henne og hjelpe henne å sortere søpla samme dag som vi skulle dra, så kom de for sent.O_o

Klokken 9 ropte de at alle som skulle til Frankfurt med Lufthansa måtte sjekke inn nå! Ti over sa de at det var siste sjans, kvart over gikk jeg i informasjonen for å få Cat ropt opp og ti på halv, da info-damen akkurat skulle til å begynne å snakke i mikken kom Cat løpene mot meg! Da var jeg lettaXD

Så alt vi rakk var å løpe til skranken, sjekke inn bagasjen (jeg hadde kun en kilo overvekt, Cat hadde på grammet 20kg! det er skills:P), si hadet til Saharu og Hikari og gå gjennom sikkerhetsjekken selv om Kuniyoshi og Shinya ikke hadde kommet ennå. De hadde sagt at de skulle komme å si hadet til Cat, og vi trodde de ikke hadde kommet seg dit i tide eller no, men det viste seg etterhvert at de bare ikke hadde funnet oss. Så de er nok tilgitt:)

Flyturen var jævlig. Som regel liker jeg å fly langt, men da har jeg tatt de riktige forhåndreglene.
Denne gangen hadde jeg ikke tatt med bok, for jeg hadde ikke vekt til det. Det skulle jeg angre hardt på.
Jeg og Cat fikk ikke sitte ved siden av hverandre, for flyet var fullbooka og vi kom så seint.
Så viste det seg at vi ikke hadde egne tv-skjermer! Herregud, jeg hadde pakket med tanke på at jeg skulle se film. Det var en felles-skjerm lenger framme, men den var altfor liten, dessuten ble fargene i kantene enten lilla eller grønne>_<
Og øreklokkene var enda værre, man hørte omtrent ingenting. Så jeg endte med å se Harry Potter og Fame uten lyd....
Dessuten gikk jeg tom for strøm både på DS'en og dataen:( Også ville jeg ikke sove for mye, for vi kom til å ankomme Norge halv tolv om kvelden og da skulle jeg sove en hel natt. Trodde vi..

Vi ankom Frankfurt i to-tiden, hvorpå vi måtte gjennom en passkontroll og en sikkerhetsjekk til før vi fikk komme til gaten vår. Vi hadde spurt i informasjonen om det var restauranter der for vi skulle ikke ta ett nytt fly før kvart på ti. Det er nesten åtte timer venting, og etter 11 timer med flymat var jeg utsultet. Men det viste seg jo selvsagt at vi fikk feil beskjed, det var ikke så mye som en kiosk der. Så vi måtte ut igjen, no som gjorde at vi måtte gjennom sjekken en gang til senere på kveldenO_o

Det var fullt på Starbucks, så vi gikk på en eller annen bar/restaurant/kafé og kjøpte pizza og burger. Sunt? nei. Mettende? ja.
Da det ble tid for at vi skulle betale for oss viste det seg at ikke engang det skulle gå bra på denne turen. Vi hadde ikke mer enn 15 euro tilsammen og siden regningen kom på noe sånt som 31 euro bstemte vi oss for å bruke seddlene på kaffe senere og betale med kort for maten. Men hverken mastercardet eller visaen min funket! Og da vi prøvde Cat sin visa ble det også avvist. Da føle jeg meg temmelig hjelpeløs. Hva skulle vi gjøre om vi ikke fikk betalt for maten vår? Og servitøren, som alt ville ha oss på huet og ræva ut fordi det var fullt og hun ville ha inn andre betalende gjester, ble enda surere.

Heldigvis kom Cat på at hun fortsatt hadde noen 1000yens-lapper i lomma, så hun og den andre servitøren, som var mye hyggeligere, gikk for å veksle valuta. Det kom på temmelig nøyaktig 31 euroXP
Hvor heldig er ikke det?

Så gikk vi til Starbucks, hvor vi drakk en kaffe og jeg fikk ladet dataen nok til å se en film mens Cat sov.

Vi gikk til gaten i 9-tiden og ventet sammen med Jon-san som hadde tatt et senere fly fra Japan, men skulle ta samme fly som oss fra Tyskland.

Det tok ikke lang tid før vi fikk vite at flyet var 20 min forsinka fordi de ventet på et fly som ikke hadde landet ennå. Og når de 20 minutene var over fikk vi vite at vi var forsinka på ubevisst tid fordi flyet vårt hadde tekniske problemer. Jeg var så sliten at jeg kunne grått. Og ikke kunne vi fortelle noen hjemme hva som skjedde, for vi hadde ingen penger, og ingen mobil som funka.

Men vi kom oss på etter noen timer med ekstra venting...

 

Slik ser en by om natten ut når du er i et fly. Det var penere i virkligheten:P

Vi landet i Norge halv to, og var ute gjennom tollen klokka 2. Da hadde mamma stått å venta siden 12:(

Men, på den lyse siden. Jeg og Cat fikk oppgradert billettene våre til første klasse fordi det kom så mange nye folk fra det flyet vi ventet på, at de måtte få våre seter.
Jeg klager ikke på det:P

 

En sliten Cat på første klasse etter å ha spist sitt først norske rundstykke på veldig, veldig lenge. Skal si det var himmelenXD

 

Gudrunn

På julaften fant vi en liten pus utenfor døra vår. Den var utsultet, svak og haltet veldig. Dessuten var det en litt rar form på benet dens, så vi lurte litt på om det var brukket.

Den hadde visst vært der fra dagen før og Petter hadde alt kalt den for Gudrunn, så det gjorde vi også:P

Ingen var egentlig helt sikre på hva vi burde gjøre, for det er dumt å begynne å mate en katt når de aller fleste av oss skulle dra før januar var omme. Men dyreelskere som vi alle er bestemte vi oss for å ta den med til dyrlegen i håp om at de visste hva vi kunne gjøre med den og kanskje ta den i mot. Så 26. desember tok jeg Gudrunn på armen også vandret Inger, Guro, Cat og jeg på leit etter dyrlegen ved hjelp av et kart tegnet av Kuniyoshi som vi ikke egentlig skjønte noe av. Så vi endte opp med å gå feil vei:P Heldigvis spurte vi en dame om veien, og hun og guttungen hennes endte opp med å følge oss. Sånne ting gjør meg skikkelig glad. Og det er ikke første gang det har hendt meg:D

Vi kunne ikke ta Gudrunn inn før etter at Guro hadde dratt til Tokyo fordi hun er allergisk mot katt, så de første dagene ble det med å mate den ute.

Da vi endelig tok katten inn ville den ikke gjøre annet enn å sitte på fanget og spise. Gudrunn var jo utsultet, så det er kanskje ikke så rart.

Da vi kom til dyrlegen viste det seg at Gudrunn er en guttXP Men da var vi så vandt til å kalle ham Gudrunn at navnet ble værende. 

Dyrlegen sa at katten var mellom ett og to år. Jeg syntes han så mye mindre ut, men jeg regner med at legen vet det litt bedre enn meg:P

Etter røntgen viste det seg at benet virkelig var brukket. Og det var ikke et veldig pent brudd heller. I tillegg hadde han gått med det i opp til 2uker:(

Så legen anbefalte oss å operere. Men det kom til å koste oss 200.000 yen (ca. 13.000NOK)!

Heldigvis gikk det ann å gjøre en litt simplere operasjon som kun kom til å komme på 50.000 yen (litt over 3000NOK). Så etter at vi hadde fått tenkt oss om noen dager bestemte vi oss for å betale den prisen, få gjort operasjonen og så høre med folk om de hadde lyst til å donere noen kroner for pusen. Heldigvis er det mange snille sjeler i denne verdenen, og både folk i Japan og hjemme i Norge har gitt penger. Så, 4. januar ble Gudrunn lagt under kniven og fikk en pinne stukket inn i benet. O_o

Stakar'n måtte bli der i 2 dager, og jeg følte meg slem som hadde dratt til Kyoto og fikk verken levert ham eller hentet ham igjen.

Det gikk jo bra med ham, men han måtte gå med krage fordi han beit i stingene. Det var noe han absolutt hatet. Og han forsod aldri helt at kragen gjorde hodet hans litt større enn vanlig:

 

XD

Men det at folk hadde vært villige til å betale for operasjon og at beinet hans leget seg bra var jo godt, men om vi ikke snart fant et sted for ham å bo ville det jo være temmelig bortkaset. Vi måtte jo dra hjem 1. februar og vi kunne jo ikke bare kaste ham på gata igjen...

Cat hadde undersøkt litt på nettet og funnet et dyremottak i Tokyo. Vi kontaktet dem i håp om at de kunne ta ham til seg, men de sa at det var et problem at han var såppas gammel. De hadde alt 200 voksne katter på mottaket, men de sa at de skulle se etter et fosterhjem til ham. I mellomiden måtte også vi lete etter sted for ham å bo. Vi fikk Kuniyoshi til å spørre rundt i vennegjengen sin og det var tilogmed en som var ineressert, men det gikk visst i vasken av en eller annen grunn. Vi spurte Kouhei, en annen venn av Cat og Inger. Han hadde veldig lyst til å ta Gudrunn, men han fant ut at det ikke var lov med dyr i leiligeten. (Det var det forresten ikke der Cat bodde heller:P)

  

(Gudrunn elsket datamaskinene våre, og når han ikke lå på toppen av dem, kvesset han ofte klørne mot tastaturet:P)

Og Alex, en fyr som gikk japansk ett par år over oss og som nå har blitt fullvrdig student på Josai og skal bli der i 4 år, sa han kunne ta katten om alt annet gikk dunken. Men selv om Alex ofte er for snill for sitt eget beste, så hadde han ikke egentlig lyst på katt. Dessuten har han aldri eid en katt før, og han er ofte mye ute og drikker. Og Gudrunn trenger mye mer kjærliget enn en vanlig katt, så jeg veit ikke om han hadde vært den rette for Gudrunn. Så vi ble utrolig glade da dyremottaket sendte mail om at de hadde funnet et fosterhjem til ham. 

For meg og Cat var det ikke ideelt, for vi hadde blitt så glade i ham at vi helst ville gi ham til noen vi kjente og som vi kunne holde kontakten med, men det var absolutt bedre enn gata.   

Men til vår gledelige overraskelse ringte Alex oss dagen før vi skulle ta Gudrunn med til mottaket, og han hadde snakket med Jeanette, en annen nordmann som skal bli like lenge som Alex, og det viste seg at hun hadde hatt lyst på katt en stund og at hun kunne tenke seg å ta Gudrunn!! Perfekt! 

Så dagen etter dro vi bort på skolen for å levere ham fra oss. 

Det var absolutt ikke noe gøy å sitte i bur. Men Gudrunn er utrolig tillitsfull og lar oss gjøre det meste med ham uten å klage eller bli sur på oss. Så etter å ha gått ett par runder rundt i buret la han seg ned og ventet på at alt skulle være over. :P

Vi ble sittende en stund å vente på Jeanette fordi jeg ikke hadde fått med meg når hun sluttet på skolen, så vi var der en halvtime for tidlig. 

Her er den nye eieren:D Selv om jeg hele tiden hadde visst at vi måtte gi ham bort, så var jeg umåtelig trist da dette bildet ble tatt. Og jeg bablet nok mer enn nødvendig, og jeg fortalte henne alle hans rarheter. Som at han elsker å bli klappet på nesa, at han gjerne vekker deg ved at han prøver å ligge så langt opp mot ansiket ditt som mulig, at han elsker å leke med tærne dine og at han fortsatt sluker maten sin så den må porsjoneres. 

Leiligheten virket utrolig tom da vi kom hjem igjen. Jeg knytter meg kanskje for fort til dyr, men jeg vil heller oppleve den sorgen jeg gjør når jeg drar fra dem enn å miste gleden jeg får av å a dem rund meg. 

Dagen etter måtte jeg jo sende Jeanette mail og høre hvordan natta hadde gått. 

Her er svaret:

"Han var rolig i natt. Vekket meg i morges ved å legge snuten sin mot nesa mi, før han sovnet igjen:) Han har faktisk oppført seg kjempebra og rolig. Maler hele tiden når han får sitte på fanget eller sove i senga mi. 

Var til legen i dag. Fikk satt div. vaksinasjoner og legen tok en titt på benet. Alt står bra til:)

Nå sitter han og er utrolig fasinert av riskokeren i aksjon:

"

Jeg kunne ikke fått et bedre svar. Det gjorde meg roligere, og jeg veit at han kommer til å få det godt. 

Så helt til slutt, takk til alle som bidro med å gjøre det mulig å hjelpe Gudrunn. Det varmer:)