Lussi passet også på at juleforberedelsene var i rute. All spinning og tresking skulle være unnagjort. Baking og ølbrygging måtte settes i gang, og Lussi kom gjerne og prøvesmakte godsakene for å sjekke at alt var i orden.
På selveste julaften satte hun seg på taket, og ropte ned i pipa at nå fikk man se til å holde opp med både brygging og baking. Tok man henne ikke på ordet, reiv hun ned pipa.
Lussidagen hadde også på et tidspunkt tilknytning til det å gå julebukk, men det skal jeg skrive om litt senere.
I Skandinavia i dag blir a
ltså Luciadagen feiret med barnetog, hvite kjortler, lys og boller, mens de små synger Luciasangen.
Denne sangen er egentlig en napolitansk folkevise. Tittelen refererer til en bydel ved havna i Napoli. En båtsmann innbyr passasjerer til romantiske båtturer på Napoli-golfen. I blomstrende ordelag lovprises byen, bukten og stjerneskinnet. Teksten refererer overhodet ikke til helgenen santa Lucia, bare til bydelen som er oppkalt etter kirken "Santa Lucia a Mare". Flere svensker var i løpet av 1800-tallet innom Napoli og hørte denne populære sangen. De tok den med seg hjem hvor de brukte melodien for å lage en sang som Sankta Lucia, og ikke om byen.
Det er vel laget så mye som tre versjoner av denne på svensk, men her er den mest kjente, og også den som den norske versjonen er bygget på:
Natten går tunga fjät
rund gård och stuva;
kring jord, som sol förlät,
skuggorna ruva.
Då i vårt mörka hus,
stiger med tända ljus,
Sankta Lucia, Sankta Lucia.
Natten går stor och stum
nu hörs dess vingar
i alla tysta rum
sus som av vingar.
Se, på vår tröskel står
vitklädd med ljus i hår
Sankta Lucia, Sankta Lucia.
Mörkret ska flykta snart
ur jordens dalar
så hon ett underbart
ord till oss talar.
Dagen ska åter ny
stiga ur rosig sky
Sankta Lucia, Sankta Lucia.
Og her er vår egen versjon:
Svart senker natten seg |
| i stall og stuer. |
| Solen har gått sin vei. |
| Skyggene truer. |
| Inn i vårt mørke hus |
| Stiger med tente lys |
| Sankta Lucia, Sankta Lucia! |
| Mørket skal flykte snart |
| fra jordens daler. |
| Slik hun et underfullt |
| ord til oss taler. |
| Dagen skal atter ny |
| stige av røde sky |
| Sankta Lucia, Sankta Lucia! |
| Natten er mørk og stum. |
| Med ett det suser |
| i alle tyste rom |
| som vinger bruser. |
| Se på vår terskel står |
| hvitkledd med lys i hår |
| Sankta Lucia, Sankta Lucia! |
Jeg fant ingen svenske eller norske opptak av sangen som var gode nok, så jeg valgte å vise Andrea Bocelli som synger den italienske orginalen:
Og for de som selv har lyst til å bake lussekatter og kose seg kan de gå inn på tine.no og finne oppskrift:)
Kilder:
( Juledikt av Roald Dahl)
Where art thou, Mother Christmas?
Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.
Og der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling. Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten. Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøl1et seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften - ja, det tenkte hun på.
Borte i en krok mellom to hus - det ene stakk litt mer fram i gaten enn det andre, satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller, og faren kom til å slå henne. Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene. De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å - så godt som en liten svovelstikke ville gjøre! Om hun bare våget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant! Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også - da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.
Hun ripet av en ny, den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.
Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre. Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld. Tusen lys brant på de grønne grenene, og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne. Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe. En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.
"Nå døde et menneske!" sa den lille piken, for gamle mor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste menneske som hadde vært snill mot den lille piken.
Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god.
